Hovedsider:
I alt og hvor vi er, omgåes vi med begreper, og tenker således ikke særlig over dem, for vi fyller dem med naturlige, sanselige og frigjorte ord som krystalliserte uttrykk. Ordene blir som tall og digitale uttrykk «bare» ord, dvs døde. Ved å sortere i dette kan det bli annerledes og skape liv. Det handler ikke om å ha rett, for da er vi kun kommet til konklusjonen; meningen. Det blir dømming, hva noe betyr, og faglig sett pirkete, slik at det universelle i begrepet uteblir.
Ord og uttrykk bæres frem av en stemning, bestemmelse dvs; slutning først. Det er dette vi via filosofiske betraktninger går i dybden med. Først altså slutning, dernest kommer vi til tolkning, oversettelse, mening som er konklusjonen. Da er vi faglige eller tilfredsstilte som dialektbruker og hevder retten! Først, aller sist vil det hele bero på definisjonen som er selve avgrensningen, kosmos, ja; begrepet. I dette kommer altså prosessen til avslutning og til ro; i begripelsen og i fred!
Denne «tretrinnsraketten» må stadig utdypes og med forskjellige ord og eksempler. I språket ønsker vi ikke å være stivnet fast, og da særlig med pinelige avsløringer når noen tar ordet ifra deg, fordi noen vet hva du nøyaktig kommer til å måtte si. Diskusjoner ligger der titt og ofte og venter på sin tur. En begrepsdiskusjon blir annerledes, ja en samtale, hvor hver og en kan fylle definisjonen. Det er den supplerende dialektikken som begynner å få vinger.
Hva vi oppnår er at vi forstår alle har noe å bidra med fordi det å være mennesker også har med å være like. Språket blir da et fellesgode. Høre en knappenål falle.
opp: